På samme måte som jeg sakte forlater sommeren helt, velger jeg å forlate mange av mine traumer.
Det er ikke mange liv som går på skinner i sammenhengende rett oppadgående linje.
Livet tar mange finurlige veier, og underveis går det opp og ned.
Jeg har lest meg opp og synes det er godt, verdifult å dele kunnskap om posttraumatisk vekst, og jeg håper at denne kunnskapen som har vokst i meg, kan bidra til noe positivt i enkelte andres liv.
Dette var nyttig for meg! Bare det å vite at noe heter posttraumatisk vekst kan gi håp også til andre som ikke ser annet en et tomt sort hull av håplöshet smerte, sorg og redsel.
Derimot å vite og forsiktig erfare at ting kan bli bittelitt bedre ved å sette seg små og store mål, akseptere sine begrensinger, og ikke minst sørge for vilje til endring, det stryker ens eget selvfølelse.
Man kan vær i det sorte hullet og resignere (gi opp).., eller man kan jobbe mot en utgang. Man kan ta ansvar for å skape nytt pågangsmot inne i seg selv.
Dette er hardt og brutalt, men kan bety mye og gjøre store forskeller for mennesker som som har opplevd smerte og virkelig vonde ting.
En traumatisk opplevelse kan gi nye muligheter igjennom å mobiliserer de iboende resurrsene man til en hver tid har tilgjengelig. Det er mulig å skape nye muligheter for resten av livet.
Det sies at det hovedsaklig er tre vanlige former for positive endringer
*PERSONLIG STYRKE
*ENDREDE RELASJONER
*NYE VERDIER OG LIVSFILOSIFI
Den økte opplevelsen av personlig styrke og mestringsevne, kan skyles at man opplever å ha större ressurser, mer utholdenhet, større evne til å tenke klart i vanskeligse situasjoner, større evne til å ha omsorg for andre eller mestre utfordringer på andre måter enn tidlgiere.
Den iboende troen på indre styrke, kjennes ytterligere forsterket etter mestringen av den traumatiske hendeslen som å plutselig bli alvorlig syk og helt miste fotfeste. Av å mestre sykdom som tidligere var helt ukjent, og å gå gjennom noe ekstremt vanskelig som man ikke har gjort för, så lærer man en del ting og ferdigheter om hvordan forstå seg selv, hvordan snakke om redsel, sorg, smerte og fölelser, ikke minst hvordan man skal takle den nye hverdagen, man får ny kunskap om noe man ikke ante snev av tidligere. Man opplever nye horisonter..
Det andre omrødet er gjennom bedre relasjoner til andre mennesker.
Flere beskriver oss mennesker som flokkdyr, men med ulik grad av hvor mye kontakt vi trenger med andre. Men det er ingenting som er så viktig for oss som andre mennesker.
Etter traumatsik hendelse kan man gjerne føle på andre som nærere, mer ærlige og mer menigsfulle enn tidligere.
Man blir gjerne friere, mer modigere i seg selv, og kommer tettere og opplever samtaler med likestilte mer meningsfulle. Kan hende fordi man for eksempel kan oppleve at de er mindre engstelige for å snakke om viktige, men vanskelige tema.
Dette kan gjøre møte med andre mennesker rikere, nærere og mer givende.
Digresjon
I skivende stund sitter jeg og reflekterer over relasjonen til alle mine VIVIL venner.
Jeg er rik:)
Noen kan også bli mer oppmerksomme på at andre mennesker har det vanskelig, de kan ha lettere for å sette seg inni hvordan det er å leve i vanskelige situasjoner og videre engasjere seg mer i andre sitt liv. Å engasjere seg i nettverk med likestilte, å komme tettere på andre og kjenne på tilhørighet og felleskap, er en sterk faktor og en enorm motivasjon for meg!
Digresjon
Oppi smerte, sorg og uvisshet startet jeg VIVIL, jeg har hårrsiende mål!
Små mål og store mål.. men tar bittesmå skritt..
Det tredje området for vekst ligger nært opp til vår livsfilosofi, opplevelse og mestring i tilværelsen.
Det å bli konfrontert med døden, og at livet er forgjengelig og at det er noe som brått kan være slutt, det gjør noe med bevistheten vår. Det kan fremme et ønske og å ta bedre vare på livet og sette pris på livet som det er. Det kan også handle om hvordan men oppfatter sin egen plass i verden, hva som oppleves som viktig, hva man kan forvente seg av verden, og hva man vil gjøre med fremtiden sin. Man blir gjerne klarere i hva som er viktig, og gjerne mindre opptatt hva andre mener om en. Slike forestillnger kan føre til kursendringer i livet vårt.
Digresjon
Jeg er mer takknemlig for livet nå! Jeg lever nå! Jeg er fremdeles en «doèr», dog med noen begrensinger. CarpeDiem sier jeg bare. Ikke noe annet er sikkert enn av vi har akkurat dette øyeblikket..Nyt det:)
I ettertid, å redusere det emosjonelle stresset og kaostankene, samtidig forsøke å forstå å skape mening med det som har hendt, det å være på søken etter, og det å skape seg ny mening, er helt sentralt for å forstå vekst etter traumastiske opplevelser.
Vi vet alle vi skal dø en dag, men har man ikke opplevd død på nært hold, er det vanskelig å ta død innover seg. Det å møte døden – enten ved at man selv har vært i livsfare, eller at man selv har mistet noen man er glad i, øker bevistheten om at livet er skjørt og kan være slutt hvert øyeblikk.
Denne innsiketen kan gjøre at man tenker over hva man vil i livet, velger det som er vikitg i livet, og skyver bort alt annet. Det skjer gjerne gravdivis i ulike stadier.
Når noe fryktelig vondt har skjedd, tenker en veldig mye på hendelsen, hva den betyr, hvordan dette kunne oppstå, og kanskje hvordan den kunne vært unngått.
Det er helt umulig den første tiden etter hendelsen, og man er i starten drevet at et sterkt ubehag, sorg, sinne, fryt og redsel knyttet til det som har skjedd, og det tapet man har opplevd.
Digresjon
jeg følte jeg mistet livet, oppveksten til ungene, mannen min, jobben, famlie og venner, meg selv og kjærligheten til alt.. Jeg ble ENSOM, med flokken min rundt meg..
Etterhvert blir all overtenking omkring hendelsen, smerten, sorgen og tapet mer målrettet og mindre drevet av kronisk ubeag. Det er i denne prossessen man kan oppnå posttraumastisk vekst.
Det er ved å jobbe igjennom hendelsen igjen og igjen, på hva den betyr og hva den har gjort med livet, at det kan danne grobunn og vekst for noe nytt.
Det smerter, er tøft og ikke for alle å gå igjennom en slik prosess. Det å selv bearbeide og samtidig ta hensyn til omgivelsene er krevende. Men å kjenne på at man har noen å støtte seg til, og å snakke om hendelsen er vikitg, å diskuterer det man er opptatt av, gjerne repetere fler ganger sammen med andre som forstår
Digresjon
Har sagt det 100 ganger før.. «alle skulle hatt en «Per» «…
Min samtalepartner igjennom lang tid og, etter endt hendelse, (oppstått alvorlig sykdom)
Ved å skape distanse til tapet, smerten eller la oss fortsatt kalle det «hendelsen», igjennom nye relasjoner og andre sosiale sammenkomster, kan skape ny mening, og man kan finne tilhørighet og fotfeste igjen og forståelse.
Jeg sørger fortsatt, men vi trenger ikke sørge hele tiden, det er og greit å slippe andre følelser til
Jeg har enda mye smerter, er preget og med begresninger, men jeg tenker at man kan velge om livskriser og traumer skal gjøre oss bitre og kalde eller vennlige og mer åpne, vi har to valg
Jeg har en drøm, og jakter hver dag. Jeg setter med stadig nye mål, små mål, og større mål.
Jeg tenker; Tren på det, og tro på det !
Det er utrolig hva man kan utrette og hva som faktisk er mulig… bare aldri slutt å drømme..
Sender er stort HJERTE til alle dere der ute som trenger det..
Synes bildet under er så fint… Vi klarer det ikke alene.., kun sammen..
Diger klem fra Anne
