Det ligger svært mye arbeid i det med å være kronisk syk;
Mye mer enn bare selve sykdommen;
å gå til kontroller, behandling, tilpasning av livsførsel og kosthold, å måtte forholde seg til andre, og hva andre mener om hva den syke skal gjøre og ikke gjøre.
«Jeg ser ikke syk ut sa du?
Er det fordi du ser at jeg poster fine bilder på FB og Instagram?
Eller fordi du ser meg lykkelig på tur, på kafe` med likesinnede, eller til og med på fest med et glass prosecco i hånden, fin i tøyet og smilende?
Det er fordi jeg prøver å bygge bedre helse, og den kommer dessverre ikke av å ligge på sofaen og isolere meg fra venner, famile og gode sosiale påfyll!
Tro meg, det har jeg også prøvd, utenat jeg ble friskere av den grunn. Heller tvert imot!
HUSK, du ser meg ikke hjemme når smertene og utmattelsen regjerer, og batteriet er flatt»
-hjertesukk fra en likesinnet
Man lever tross alt i en spiral med humper og dumper, og jobber mot en utgang på andre siden..
Det kan være vanskelig for andre å forstå når de bare ser den friske delen av en person. For det er nemlig det mange av oss syke gjør, man viser oss som regel fra vår beste side. Jeg tror det er noe iboende oss mennesker dette behovet for å pynte på sannheten, opprettholde fasader og undertrykke alt det vonde. Hvorfor og hvordan det har blitt slik, er en gåte fordi det faktisk er en del av livet. Det er en biologisk del av oss mennesker å kjenne på smerte, sinne, frustrasjon og sorg. På samme måte som vi kjenner på glede og euforisk lykke.
Det kan derfor være vanskelig for andre å forstå det de ikke ser eller opplever selv.
MEN, det er så vanskelig å forsøke å respektere – respektere at det faktisk er slik at mennesker kan være syke, uten at du ser det?
Jeg mener likevel at kronisk sykdom gir en unik kompetanse, som ikke blir verdsatt, ei heller lagt merke til. Jeg er en dem som vil påstå at vi usynlig syke er en stor ressurs i samfunnet Vi har levd lenge i «stormen» og har «mastergrad» i nettopp å leve med kronisk usynslig sykdom.
Sykdom generelt beskrives ofte om utenfra, enten fra noen uten egen erfaring, eller med tilbakeblikk til en diagnose som er overvunnet, som kreft eller lignende. Dette gir ofte mottakerne et ryddig avsluttet «kappittel», hvor det er en slags løsning, pasienten dør eller blir kurert. Slik slipper vi konfronteres med at sykdom mest av alt er svært hardt arbeid, hver eneste dag.
Vi valgte aldri selv å havne i denne situasjonen, og om man er usynlig syk kommer man stadig i nye situasjoner hvor man er tilbake i «skapet» igjen. For eksempel når man er på fest, eller treffer gamle bekjente i butikken, og noen spør hva man jobber med. Man må da bestemme seg for hvordan man skal svare på det spørsmålet fra akkurat den personen akkurat i dag. En del av det arbeidet med å være alvorlig syk over lengre tid, er å forholde seg til andres kompliserte følelser overfor sykdom og sårbarhet, ikke minst å forholde seg til hvordan de forholder seg til deg.
Pårørende og andre nærtstående føler seg gjerne ikke sett eller sviket da den usynlig syke må prioritere hardt og velge vedkommende bort selv om det er smertelig vondt valg.
Den pårørende stiller gjerne spørsmål som; Er ikke jeg viktig nok for deg?
Det vi må huske på er at de aller fleste av oss kommer til å møte sykdom eller skralhet på et eller annet tidspunkt, i alle fall hvis vi regner med å leve et langt liv. Vi vil derfor alle trenge hjelp og være avhengig av andre en eller annen gang Hvis man tror noe annet, må man tenke seg om en gang til.
Jeg velger stadig å leve i NUèt, her og nå. Sjekk denne fine sangen:)
Jeg investerer i det om får hjertet til å vokse! I disse dager er det nærmeste familie,med tilhørende famlilieforøkelse, og så er det ingen hemmelighet at «VIVIL» gir meg vekts og mening i hverdagen!
Jeg fortsetter på samme vis, får osorg fra mine nære og kjære, lar de negative følelsene prelle av.., det er tross alt bare tanker, og de er jo ikke farlige.., fokuserer viderer på det som gir mening for meg og mine nærmsete
Klem fra Anne
Legger ved en nydelig sang, og ønsker hver og en av dere det beste i dag på den internasjonale Psykisk Helse dagen;
«De nære ting» med Elisabeth Andreassen; klikk HER