Skulle tro det brant under föttene våre..
Dagene går så kjapt, opplevelse etter opplevelse. Egne behov å fylle, andres krav å leve opp til.
Det skal en hel del til for å stoppe opp, ta et steg ut av livshjulet, se seg selv utenfra å spörre:
Hva pokker er det egentlig jeg holder på med?
Det ER en helt annen sak å se seg selv utenfra. Å se seg selv litt fra avstand, handler om selvobservasjon. Om å fölge med på hva som faktisk skjer i króppen, tanker og fölelser. Kanskje unödvendig anspenthet. Handlinger som ikke er bra. Ambisjoner ut av proporsjoner. Fölelser som kan slippes. Pusten som kan roes ned. Alt det som rörer seg på innsiden.
Når du er i fölelsen, eller rette sagt når du «ER» fölelsen, da har du ingen distanse til den. Du trenger distanse for å kunne se deg selv litt fra siden. Det er dette meditasjon og mindfulness handler om.
En annen prosess som hjelper mange, er å prate med noen som hjelper å se virkeligheten fra et annet ståsted. En prosess hvor du systematsik legger fram tankene dine, for et menneske du har tillit til, kan väre forlösende. Det kan väre en ny begynnelse. Ny innsikt. Og innsikt forandrer mennesker.
Livet er ikke ferdsel på en 4-felts motorvei. Det kommer bomstasjoner, innsnevringer, noen ganger er det veierabeid og veiene stengt. Faktisk er det slik at vi faktisk må snu, kjöre tilbake å finne en annen vei. Slik er også livet. det skjer ting, vi blir syke, mister jobben, havner i dyp sorg, mister en som er när. Det er krevende, og for noen av oss stopper motoren helt opp og vi må begynne på nytt.
– kort fortalt handler det om å kle av seg klärne, gå naken en stund, for så å finne klärne som er mine – de jeg likte best, og ta dem på. Altså väre den jeg egentlig er. Kropp er identitet, når den blir skadet, blir identiteten skadet. Jobb er også identitet, og når man faller utenfor, gjör det noe med identiteten. Jeg ble nödt til å slippe taket, roe ned tempo og kjenne etter, hvem er jeg nå?
Å stå naken, er å vise sin sårbarhet. Jeg fikk gradvis på meg klärne som var mine og som passet meg.
Det voldsomme stresset vi påförer oss selv gjör oss syke. Vi overbelaster systemet som skal sörge for god helse og livskraft. Jeg har dratt kroppen min gjennom den ene diagnosen etter den andre fra vaskulitt, sjögrens, fibromyalgi, ostoporose, hypermobilitetssyndrom, nevropati, fatigue, artritt, nedsatt konsentrasjonsevne og angioödem, trigeminusnevralgi, muskelatrofi, og i denne prosessen har jeg opplevd noe som det föles viktig å formidle videre..
«en sverm sommerfugler kommer dessverre ikke forbi og fjerner all smerte»
– det er ingen lettvinte lösninger på dette. Omstart handler om å forsone seg med det som er, jeg kan ikke endre på det som har skjedd, men jeg kan gjöre noe med mitt forhold til det som var. Jeg kan frigjöre meg. Vi lever utrolig travle liv, det kan väre nödvendig å sette en fot i bakken og tenke seg om.
* Hvor er jeg på vei nå, og vil jeg egentlig dette?
* Vi utfordres hver eneste dag, blir dratt i alle retninger. Da er det ikke lett å sette genser. Vi kan ikke melde oss ut, men det kan väre lurt å ta en pause. Tenke gjennom hva man faktisk har behov for. Hva som virkelig gir en glede og overskudd.
Mange er stolte av å trene kroppen, og snakker om at styretrening er ferskvare. Men den psykiske helsen må også trenes og vedlikeholdes. Det må sortes og ryddes i fölelser. Terapi for meg er å väre nysgjerring på livet
Jeg vil LEVE. Jeg vil OVERLEVE.
Jeg leter etter nökler til rom jeg ikke kjenner, blir kjent med resurrser og egenskaper jeg ikke har. For toppindrettsutövere er mental trening naturlig, men for mange andre er psyken forbundet med skam.
Hvordan kommer man seg videre når livet sier stopp? En av mine sterkeste drivkrefter ved siden av min flotte famlilie, er å ta ansvar. Det er i utgangspunktet en fantastisk egenskap, som har bragt meg framover og gitt meg mye. Men å skulle «serve» andre, gjör andre til lags, og la min dårlige samvittighet sette dagsorden, ble svärt krevende. For jeg manglet en vesentlig del, det handler om å slippe taket. La «ansvarsgenet» hvile litt, la samvittigheten avspassere og ta litt bedre vare på meg selv.
Fra det dypeste dal til et meningsfyllt liv.
Jeg har brukt dårlig strategier, som f.eks. å söke anerkjennelse og bekreftelser utenfra, og bli likt og bli sett. Men det funket ikke lengre da jeg ble alvorlig syk i 2014. Det ble en bråstopp og det er vanskelig å se en vei ut. Jeg fölte meg tom, livredd og utrygg og uten selvtillit. Lösningen for meg sammen med skolemedisinen har värt mindfullness og meditasjon ,og en god samtalepartner/coach, som stiller spörsmål og lytter. Det handler om å se forbindelsen mellom barndom, oppvekst og voksen alder, det er langt mer enn å tenke positivt eller ta seg sammen.
Når viljen til å LEVE er sterk nok, er under mulig.
Stor klem fra Anne
(egenerfärt og dyrekjöpt erfaring)
Nå skal sant sies, at de kloke legehoder, IKKE vet hvorfor jeg ble syk.
En autiminum sykdom herjer i kroppen, er årsak til inferksjoner og «mye styr»
Men jeg velger å TRO; en dag…, en vakker dag skal nok sykdommen gå i remisjon eller brenne ut..
Jeg er stadig positivt, optimistik og realist.
-Å observere seg selv. Hvilke mönstre gjentar seg? Er de nyttige eller destruktive? Er det noe jeg kan endre på? eller bare la det gå…
-Å velge de positve tankene gjör det mye lettere for meg å LEVE
NYYT denne MORNING HAS BROKEN.. KLIKK HER
Her en liten Mindfullnessövelse på tampen..
Å skrive ned noe av det man er takknemlig for i livet, har viste seg å ha en positiv effekt på vårt generelle velväre, og det å skrive en om en sorg og vanskeligheter har vist seg å fungerer som terapi.
Men andre ord:Det å skrive får oss til å föle oss bedre, også når vi er lei oss eller har det vanskelig.
Denne gang, skriv om noe du har opplevd i livet ditt som har värt krevende..
Finn boken din å få det ned på papiret. Det hjelper.. tro meg..
Kilde; Deler av tekst er hentet fra en innlegg i Tara, fra Lisbeth Pettersen og videre tanker fra Marit Figenschou. Denne teksen er så sterk, og går rett i hjeretet. Jeg deler til felles glede og inspirasjon.